Nei til karakterer i barneskolen – ja til ny kunnskap!

Høyre og Fremskrittspartiet gikk til valg på å innføre karakterer i barneskolen, men den blå regjeringen har sløyfet dette i sin regjeringserklæring.  Jeg er glad for at kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen har lagt forslaget i skuffen, og at han gir et tydelig løfte om å ikke innføre karakterer i barneskolen i løpet av denne stortingsperioden. Den ferske statsråden stemte også i mot forslaget da saken var oppe på Høyres landsmøte, så det bør være grunn til å kunne stole på det løftet.

SVs partileder Audun Lysbakken er likevel redd for at Røe Isaksen vil snik-innføre karakterer ved å åpne for omfattende forsøk med karakterer i barneskolen etter søknad fra Høyre-styrte kommuner. Derfor har han varslet at SV vil fremme et forslag i Stortinget som forbyr alle forsøk i skolen.

Jeg ønsker meg ikke karakterer i barneskolen noe mer enn det Audun Lysbakken gjør, og jeg er glad for at kunnskapsministerens tydelige løfte. Men muligheten til å gjennomføre forsøk i skolen er i utgangspunktet noe positivt. Ulike forsøk kan gi oss verdifull innsikt og kunnskap som er nødvendig for å gjøre skolen bedre. Jeg mener derfor at det er galt å fjerne denne muligheten generelt. For meg blir det også galt å forby spesifikke forsøk på bakgrunn av politisk uenighet.  

Vi må være åpne for forsøk, men dette må være reelle forsøk med en tydelig avgrensning både i omfang og tid. Jeg håper og tror at kunnskapsministeren vil være åpen og samtidig varsom når kommuner henvender seg til departementet med søknad om å få igangsette forsøk i skolen. Jeg vil også anbefale at man bruker ressursene på andre områder enn å teste ut karakterer i barneskolen, så lenge vi har en kunnskapsminister og et flertall i Stortinget som uansett ikke er åpne for å innføre dette nå.

 

En stemme til de stemmeløse

Usikker på hva du vil bruke stemmen din til? 

Bruk den på noen som trenger den!

Barn som opplever omsorgssvikt
KrF vil styrke barnevernet. Kapasiteten i dagens barnevern er for dårlig, og det finnes barn i Norge i dag som ikke får den hjelpen de trenger. Vi trenger et nasjonalt barnevernløft, og vi må sørge for at vi får på plass nok fosterhjem. Det er viktig å skaffe barnehageplass til alle som ønsker det, men det er enda viktigere å skaffe alle barn et trygt hjem å vokse opp i. 

Stoffavhengige
KrF ønsker en rusomsorg som tar sikte på å gjøre mennesker rusfrie. Mange ideelle organisasjoner gjør en fantastisk innsats for rusmisbrukere, men har trange kår under det rødgrønne styret. I tillegg ønsker vi en fortsatt forsvarlig og solidarisk alkohol- og skjenkepolitikk.

Mennesker med psykiske lidelser
Psykiske helsetjenester har gjennom mange år blitt nedprioritert i helsevesenet. KrF ønsker en ny, nasjonal opptrappingsplan med øremerkede midler til psykisk helse. I tillegg må vi tenke forebyggende og styrke skolehelsetjenesten.

Fattige i Norge...
De aller fleste har det godt i Norge, men det finnes noen som faller utenfor. KrF ønsker en offensiv satsing for å bekjempe barne- og familiefattigdom i Norge.

...og i andre land
Som et av verdens rikeste land, mener KrF at vi har en moralsk forpliktelse til å bidra til å løfte mennesker i andre land ut av nød og fattigdom. Dette må gjøres både ved målretted bistand, og gjennom handelsavtaler som kan bidra til vekst i de aller fattigste landene.

Annerledesbarna
De som har Downs syndrom, alvorlig sykdom eller på andre måter skiller seg fra normalen. Sterke samfunnskrefter ønsker å legge til rette for systematisk å luke bort slike barn før de blir født. Det strider mot KrFs verdier. Vi mener at alle mennesker har lik verdi og lik rett på liv, og vi ønsker et samfunn med plass til alle.

Hvis du ikke har bestemt deg for hva du vil bruke stemmen din på 9. september, så kan du jo vurdere å bruke den på mennesker som virkelig trenger den.

Godt valg! 

Akutte tiltak i akutte situasjoner

I bystyrets møte 6. februar, problematiserte SVs Lars Egeland at antallet akuttplasseringer i barnevernet har økt de siste årene. Han ba om at kommunens kontrollutvalg eller fylkesmannen skulle se nærmere på hva dette kommer av, og vurdere om terskelen for å gjennomføre akuttplasseringer utenfor hjemmet har blitt for lav.

Det er riktig at det har vært en økning i antallet akuttsaker de siste årene, til tross for at antallet bekymringsmeldinger har holdt seg relativt stabilt. Det blir imidlertid galt å konkludere med at det nå gjennomføres for mange akuttiltak i barnevernet. Det kan hende vi heller burde snu det på hodet, og være glade for at flere barn i byen vår får den hjelpen de trenger når omsorgen svikter og situasjonen er prekær.

Jeg syns Egeland går vel langt i å antyde at de ansatte i barnevernstjenesten velger akuttplassering som en ”easy way out” når de får vanskelige saker i fanget. Tønsberg er en liten by, men vi sliter likevel med mange typiske storbyproblemer. Det ser vi ikke bare innenfor barnevernet, men også innen rusfeltet. Vi ligger likevel ikke urimelig langt over sammenlignbare kommuner når vi ser på antallet akuttplasseringer i forhold til innbyggertallet. Både Re, Horten og Holmestrand ligger omtrent på samme nivå som oss.

Alle akuttvedtak skal innen 48 timer legalitetskontrolleres av fylkesnemnda. Alle akuttvedtakene som ble fattet i 2012, ble gitt en slik godkjenning. Kommunen fikk også medhold i alle de akuttvedtakene som ble klagebehandlet i fylkesnemnda i fjor. Det er altså lite som tyder på at barnevernstjenesten i Tønsberg i utstrakt grad velger akuttplassering der det ikke er forsvarlig eller formålstjenlig.

Jeg deler likevel Egelands ønske om større satsing på tidlig innsats og forebyggende arbeid som i fremtiden kan redusere behovet for akutt omsorgsovertakelse. KrF gikk derfor sammen med SV i mot å kutte tilskuddet til Omsorgsstasjonen for Barn og Unge – et forebyggende lavterskeltilbud i regi av Kirkens Bymisjon, som har til hensikt å hjelpe familier som opplever vanskeligheter og problemer. Vi nådde dessverre ikke fram da saken var til behandling i bystyret. Det er også viktig at barnevernet har et bredt spekter av tilbud og tiltak å spille på. Alle saker er forskjellige, og alle saker krever individuell vurdering. Jeg tror fagfolkene i barnevernet er bedre egnet enn politikerne i bystyret til å foreta faglige vurderinger om hva som er rett i den enkelte situasjon.

I Utvalg for Barn og Unge har vi nå bedt administrasjonen om å få en bred og grundig gjennomgang av barnevernets drift og virksomhet, og saken skal opp i utvalget i mars. Jeg syns ikke vi skal konkludere på forhånd eller gå inn i saken med et ensidig mål for øyet om å redusere antallet akuttplasseringer. Målet må være å sikre barn og familier i Tønsberg så god hjelp som mulig.  


Innlegg publisert i Tønsbergs Blad 28. februar 2013

Veien ut av fattigdom

Arbeiderpartiets Kristian Erling Hansen mener kontantstøtten bidrar til økt fattigdom i Norge, og advarer derfor mot et regjeringsskifte etter valget i september. Samtidig roser han den rødgrønne regjeringen for sin vellykkede kamp mot fattigdom de siste åtte årene.Det er nok mange som husker Kristin Halvorsens løfte før valget i 2005; Fattigdommen skulle utryddes med et pennestrøk. Det virket nok for godt til å være sant, men vi var mange som likevel ønsket henne lykke til og virkelig håpet at hun skulle klare det. Resultatet har dessverre blitt at barnefattigdommen i Norge har økt under det rødgrønne styret. Kristian Erling Hansen er fornøyd, men det er nok mange, både i og utenfor regjeringen, som skulle ønske at de rødgrønne hadde lyktes bedre.

Jeg er enig med Hansen i at arbeid er en vesentlig del av nøkkelen for å få bukt med fattigdommen. Det blir likevel søkt å hevde at fattigdommen vil øke dersom vi legger til rette for at de foreldrene som ønsker det kan velge å jobbe mindre i en periode mens barna er små. Ved å styrke kontantstøtteordningen, kan vi tvert i mot gjøre de økonomiske konsekvensene mindre for dem som av ulike grunner ønsker å prioritere mer tid med barna sine. 

Fattigdom er et komplekst problem som krever sammensatte løsninger. I KrFs alternative statsbudsjett for 2013, fremmet partiet noen forslag som uten tvil kunne bidratt til å redusere fattigdommen i Norge. Vi vil øke bevilgningene til rus- og fattigdomstiltak med over 1,5 milliarder kroner. Vi vil innføre en nytt barnefradrag i skatten på 5.000 kroner per barn, som et målrettet tiltak mot barnefattigdom. Vi vil heve de veiledende sosialhjelpssatsene og ta barnetrygd og kontantstøtte ut av grunnlaget for sosialhjelp, slik at de barnefamiliene som har minst, får mer. Og vi vil mer enn doble engangsstønaden ved fødsel og adopsjon, slik at unge foreldre uten opptjente permisjonsrettigheter får bedre muligheter til å klare seg.

Jeg håper at kampen mot fattigdom vil stå høyt på prioriteringslista uansett hvilken farge regjeringen får etter valget i september. Hansen poengterer at vi vet hva vi har med den rødgrønne regjeringen, men at vi ikke vet hva vi får med en eventuell ny regjering. Jeg vil oppfordre alle som er i tvil om hva de får ved å stemme KrF, om å lese partiets utkast til program for kommende storingsperiode. Det gir en grei pekepinn om hva vi går til valg på. Det gir også et tydelig løfte om at KrF er et parti som ikke har gitt opp kampen mot fattigdom. En regjering med et solid innslag av gult, vil bli en regjering med en solid innsats for fattigdomsbekjempelse både i Norge og utenfor landegrensene. Samtidig vil vi legge til rette for økt valgfrihet og fleksibilitet for barnefamiliene. Derfor vil vi ikke fjerne kontantstøtteordningen, men tvert i mot styrke den. 

Tilsvar til Arbeiderpartiet - publisert i Tønsbergs Blad onsdag 27. februar 2013

Et tydeligere Frp?

Fremskrittspartiets nestleder Per Sandberg retter kraftig kritikk mot sitt eget parti, og mener de må bli mye tydeligere overfor velgerne. Det er bra! Da vil kanskje flere få med seg forskjellene på de fire partiene på ikke-sosialistisk side i norsk politikk!

For selv om det er mye som forener Høyre, Venstre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, er det også store forskjeller på de fire partiene. Det som forener oss, har gitt oss et felles mål om å bytte ut den rødgrønne regjeringen. Det som skiller oss, bør komme tydelig fram i valgkampen, slik at velgere som ønsker seg et nytt politisk flertall på Stortinget får et best mulig beslutningsgrunnlag når de skal velge hvilket parti de vil gi sin stemme til.

Jeg vil derfor peke på noen områder der Frp skiller seg betydelig fra KrF:

·      

• Sorteringssamfunnet. En av de viktigste grunnen til at KrF ønsker å bytte ut den rødgrønne regjeringen, er at de er i ferd med å gjøre Norge til et sorteringssamfunn. Menneskeverdet graderes, og det legges opp til at barn med ulike funksjonshemminger skal kunne lukes bort fra samfunnet allerede mens de er i mammas mage. Frp går dessverre like langt som de rødgrønne i å gjøre Norge til et sorteringssamfunn. Det strider fullstendig mot KrFs verdier, menneskesyn og politikk.
  
  
• Miljøet. Frp stikker hodet i sanden og vil ikke erkjenne at kloden lider under menneskeskapte klimaendringer. I KrF ønsker vi å ta forvalteransvaret på alvor, og føre en bærekraftig politikk som tar vare på miljøet for kommende generasjoner.

•  Bistand. Fremskrittspartiet går til valg på å kutte i bistanden til verdens fattigste. For KrF er det viktig sak å bidra til å løfte flest mulig mennesker ut av nød og fattigdom. Vi trenger målrettet bistand, og alle tiltak som kan heve kvaliteten på norsk bistand er veldig positive. Det å kutte i de økonomiske rammene er ikke en del av løsningen.

• Alkohol. Frp ønsker en svært liberal alkohollovgivning som åpner for økt tilgjengelig av alkohol både på utesteder og i butikk. I KrF ser vi verdien av en fortsatt restriktiv alkoholpolitikk i Norge. Alkoholen forårsaker store problemer for både enkeltpersoner og samfunn. En restriktiv linje bidrar til å begrense skadene.

•  Livsvern. Frp sier ja til aktiv dødshjelp. I KrF sier vi heller ja til aktiv livshjelp. Vi vil verne om livet og menneskeverdet fra unnfangelse til naturlig død, og vil heller hjelpe syke mennesker til å få et så godt liv som mulig i den situasjonen de er enn å hjelpe dem til å avslutte livet.

•  Skatt. Frp ønsker å fjerne formueskatten fullstendig. Det vil innebære at noen av Norges aller rikeste mennesker slipper unna beskatning. I KrF ønsker vi å målrettede skattelettelser. Vi vil fjerne formueskatt på såkalt arbeidende kapital for å styrke næringslivet og sikre arbeidsplasser. Samtidig vil vi opprettholde skatt på personlig rikdom.

Samme dag som Per Sandberg etterlyste et tydeligere parti, var Frp-topp Per Willy Amundsen ute med støtte til FpU-leder Kristian Eilertsen, som forlot en sportsbar i Harstad fordi det var for mange innvandrere der. Han beklaget seg på Twitter over at ”hele asylmottaket okkuperer Metzo i Harstad når det er fotballkamp”. Amundsen sier at han støtter Eilertsen hundre prosent, og at han ville gjort akkurat det samme selv. Jeg vet ikke om utspillet er et ledd i å gjøre Frp til et tydeligere parti, men det er i alle fall fint å få høre litt om hvordan de tenker...

Som sagt – det er mye som forener KrF, Venstre, Høyre og Frp, men det er også store forskjeller. Alle som ønsker seg et nytt politisk flertall i Norge, bør også tenke over hvordan de vil at det nye flertallet skal se ut. Er vi best tjent med en mørkeblå regjering der Høyre samarbeider med Frp, eller bør tyngdepunktet ligge nærmere sentrum i en koalisjon mellom Høyre, Venstre og KrF?

Jeg går definitivt for det siste. 

Jeg oppfordrer alle som ønsker seg et nytt politisk flertall med hjertet på rett plass til å gi sin stemme til KrF ved høstens storingsvalg!  

Ja til kakseskatt?

Stein Erik Hagen vil fjerne formueskatten og erstatte den med en ny ”kakseskatt” som kun rammer de rikeste. Finansminister Sigbjørn Johnsen avviser forslaget, og vil beholde dagens formueskatt. Han er redd rikingene skal slippe for billig unna.

Formueskatten har vært gjenstand for mye diskusjon de siste årene. På høyresiden ønsker man å fjerne den for å stimulere næringslivet og trygge arbeidsplasser. På venstresiden ønsker man å beholde den for å unngå at noen av våre rikeste borgere blir nullskatteytere. I sentrum har KrF lenge fremmet et tredje alternativ; La oss fjerne formueskatten, men kun på arbeidende kapital. Sagt på en annen måte; La oss fjerne skatt på arbeidsplasser, og beholde skatt på rikdom.

Jeg syns det er positivt at Stein Erik Hagen nå sier tydelig at de rikeste skal bidra mer til fellesskapet enn andre. Samtidig er det åpenbart at dagens formueskatt utgjør en belastning for mange bedrifter. I dag må bedriftene betale skatt av alle eiendeler, inkludert maskiner og produksjonsutstyr som er nødvendig for å drive virksomheten. Selv om bedriften går med underskudd og taper penger, må eieren betale formueskatt av det produksjonsutstyret bedriften eier. I verste fall kan en bedrift risikere å måtte ta opp lån når den allerede er i en vanskelig økonomisk situasjon der arbeidsplassene er truet, for å kunne betale formueskatt til staten.

Dette er altså en skatteform som kan få svært uheldige konsekvenser for næringslivet, og som også kan ramme arbeidsplassene. I KrF ønsker vi at folk skal være villige til å investere i verdiskapning og bidra til å skape nye arbeidsplasser for fremtiden. Formueskatten på såkalt arbeidende kapital gjør dette mindre attraktivt, og den vil vi derfor fjerne.

Samtidig mener vi i KrF, i likhet med Stein Erik Hagen, at mennesker med store formuer bør bidra mer til fellesskapet enn andre. Vi ønsker derfor ikke å fjerne formueskatten på personlig rikdom. Vi vil at du skal slippe å betale skatt av gravemaskinen, lastebilen eller fiskebåten, men at du må betale skatt av hytta ved sjøen, luksusbilen i garasjen og pengene i banken.  

Det føles naturlig å oppfordre både Hagen og finansminister Johnsen til å lese KrFs partiprogram. Vi har allerede funnet en løsning som bærer i seg mye av Hagens intensjoner, og som vil styrke næringslivet samtidig som de rikeste fortsatt må bidra til fellesskapet.

På ære og samvittighet?

Jonas Gahr Støre har talt: Norske leger må legge sin egen samvittighet til side, og skal ikke lenger få reservere seg mot å henvise kvinner til abort.

Landets nye helseminister sier at pasientenes rettigheter veier tyngst. Alle pasienter skal ha rett på lik behandling, og pasientrettighetene skal ivaretas uansett hvor i landet man bor. Det er et viktig prinsipp. Men det er langt fra det eneste viktige prinsippet i spørsmålet om reservasjonsrett.

Fastlegen Gunhild Felde er en av dem som bringer andre perspektiver inn i debatten. Til VG sier hun at hun har to pasienter å forholde seg til når det kommer en abortsøkende kvinne inn på hennes kontor; kvinnen, og det ufødte barnet. Hun mener at det ikke bare er kvinnen som har rettigheter. Det ufødte barnet har krav på vern.

Felde er langt fra den eneste som tenker slik. 200 fastleger i Norge har reservert seg mot å henvise kvinner til abort fordi det strider mot deres samvittighet. Flere hundre andre leger støtter dem i kampen for å kunne følge sin egen overbevisning. I 30 år har dette blitt akseptert og respektert, og praksisen har ikke gått på bekostning av kvinnenes rettigheter. Nå får disse legene beskjed om å legge samvittigheten til side – eller bytte jobb.

Jeg syns det er flott at vi har leger i Norge som er reflekterte og bevisste i forhold til det ufødte liv. Mange av dem har en klar oppfatning av at samfunnsoppdraget deres handler om nettopp å hegne om livet. Det står respekt av den kampen de kjemper mot norske helsemyndigheter.

Det er nok mange som er skuffet over Jonas Gahr Støres holdninger, men det bør ikke være spesielt overraskende at en helseminister fra Arbeiderpartiet følger en slik linje. Da er det mer overraskende at han nå får støtte fra Høyre. Meningstvang har ikke pleid å stå høyt i kurs i det partiet. Jeg vil derfor oppfordre Høyre til å tenke seg om én gang til før de tar et endelig standpunkt i saken – og det senest før de etter planen inntar regjeringskontorene i september. Hvis de ikke snur, vil jeg oppfordre verdibevisste Høyre-velgere til å tenke seg om én gang til før de velger stemmeseddel.

Det er kanskje på tide å kjenne litt på samvittigheten?