Stakkars Trygve Hegnar...

Trygve Hegnar føler seg plaget av KrFs forslag om å øke toppskatten. Han mener partiet trenger forlatelse - for de vet ikke hva de gjør...

Trygve Hegnar viser til Bibelen, og trekker en parallell mellom det å foreslå økt toppskatt for de rikeste, og det å nagle Jesus til korset. Finansmannen og redaktøren mener KrF plager folk med å foreslå økt skatt for de som tjener mer enn halvannen million i året, og han er overbevist om at Jesus ville tatt parti med de rikeste.

Hegnar bruker kraftig skyts mot KrF i fredagens leder i Finansavisen. Han har sammenlignet skattepolitikken til de ulike ikke-sosialistiske partiene, og idealet er åpenbart mest mulig skattelette og minst mulig skatt for de rikeste. Da havner KrF naturlig nok på jumboplass. KrF har nemlig aldri vært partiet som setter de rikeste først.

Hegnar viser til at staten i år drar inn 219 milliarder kroner på merverdiavgift, 236 milliarder i arbeidsgiveravgift, og at skatteinntektene for inneværende år ligger an til å bli større enn tidligere antatt. Da mener han at det er meningsløst å foreslå en økning av toppskatten som vil representere ytterligere 1,2 milliarder inn til fellesskapet.

Det er nesten litt artig å lese en analyse av ulike statsbudsjett hvor man kun ser på hvordan de rikeste rammes. Det er vel knapt noen andre enn Trygve Hegnar som kunne prestert å komme opp med en slik analyse. For et statsbudsjett handler selvfølgelig om så mye, mye mer.

Hegnar kunne for eksempel valgt å se på hvordan familiene kommer ut av det i de ulike budsjettforslagene. Da ville han sett at KrF har foreslått 5,8 milliarder mer til barnefamiliene. 4,5 av disse milliardene innebærer et nytt barnefradrag i skatten, og går ut på at familiene får 5.000 kroner i skattelette per barn.

Han kunne også sett på hva de ulike partiene vil gjøre for å bekjempe rusproblemer og fattigdom i Norge. Da ville han sett at KrF vil bruke 1,5 milliarder mer på dette arbeidet – altså 300 millioner mer enn den foreslåtte skatteøkningen for de rikeste.

Han kunne selvfølgelig også sett på satsingen på skole og utdanning, og oppdaget at KrF vil bruke 1,6 milliarder mer på dette feltet, eller han kunne sett på hva de ulike partiene vil gjøre for å bekjempe fattigdom utenfor landegrensene. Da ville han sett at KrF har foreslått 400 millioner mer til utdanningsbistand i 2013. Dette vil kunne bidra til at flere fattige i Afrika får muligheten til skolegang og utdanning, noe som igjen kan bidra til å løfte både enkeltmennesker og land ut av nød og fattigdom.

Men det er ikke slike ting Trygve Hegnar er interessert i. Han er opptatt av toppskatt og formueskatt.

Jeg syns det blir feil å ta Jesus til inntekt for budsjettmessige prioriteringer, men jeg vil likevel våge å antyde at Hegnar antakeligvis tar feil i sin påstand. Og han må gjerne stemple mennesker med foldede hender som enfoldige. Personlig er jeg mer begeistret for folk som folder hendene enn for milliardærer som bruker hendene til å tviholde på pengene sine.  

Stakkars Trygve Hegnar. Det er ikke ironisk ment, men det er ikke forslaget om økt toppskatt som gjør at jeg får litt vondt av ham…

Jada, Kristin - KrF er på offensiven!

Tre av KrFs veteraner har advart partileder Knut Arild Hareide mot å gå inn i en borgerlig regjering etter valget. Kjell Magne Bondevik, Valgerd Svarstad Haugland og Einar Steensnæs frykter at KrF vil bli overkjørt i en Høyre-dominert regjering, og mener at det vil være risikosport for partiet å søke regjeringsmakt.

Tidligere Høyre-statsråd Kristin Clemet har kommentert saken på sin blogg, og meningene hennes har blitt gjengitt i en rekke norske medier de siste dagene. Clemet hevder at KrF tidligere har inntatt en politisk offerrolle, og utfordrer partiet til å bli mer offensivt i fremtiden.

Clemet var selv med i den andre Bondevik-regjeringen, og det kan godt hende at hun har et poeng. Som lokalpolitiker for KrF i Tønsberg og medlem av partiets fylkesstyre i Vestfold, kan jeg uansett forsikre både Clemet og andre om at vi allerede har tatt utfordringen; KrF er på offensiven!

KrF går til valg på å bytte ut den rødgrønne regjeringen. Vi ønsker oss en regjering som gir familiene mer valgfrihet og enkeltmennesket økt innflytelse over sin egen hverdag. Vi ønsker oss en regjering som heller vil jobbe for å forvalte vår kristne kulturarv på en god måte, enn å bekjempe skolegudstjenester og bordbønn i barnehagene. Vi ønsker oss en regjering som heller vil gjøre norsk skole bedre ved å satse enda mer på kunnskap og bedre og flere lærere, enn å øke timeantallet for elevene. Vi ønsker oss en regjering som setter menneskeverdet i sentrum, som anerkjenner retten til liv og som motarbeider sortering av mennesker. Vi ønsker oss en regjering som verdsetter frivilligheten, og vi ønsker oss en regjering som vil prioritere fattigdomsbekjempelse både i Norge og utenfor landets grenser.

En slik regjering avhenger av at vi får et nytt politisk flertall i Norge. Like viktig er det at det nye flertallet får et solid innslag av gult; Det er nemlig KrF som vil være garantisten for et samfunn med plass til alle. Frp går minst like langt som Arbeiderpartiet når det gjelder å åpne for sortering av mennesker. Det er KrF som vil styrke frivilligheten og bremse anbudskjøret mot frivillige organisasjoner. Det er KrF som har foreslått å reversere det økte timeantallet for elevene i skolen, og heller bruke pengene på å ansette tusen nye lærere. Og det er KrF som vil opprettholde målet om mer og bedre bistand til verdens fattigste.

KrF går til valg på at Norge trenger en ny regjering og et nytt politisk flertall. Samtidig går vi til valg på at det nye flertallet må få et solid innslag av gult. Knut Arild Hareide er tydelig på at KrF søker regjeringsmakt etter valget neste høst, men at en eventuell regjeringsdeltakelse er avhengig av politisk gjennomslag og reel innflytelse for partiet. Hvorvidt dette blir en realitet, er det opp til velgerne å avgjøre med stemmesedlene i september neste år. 

I mellomtiden skal vi holde løftet om å jobbe offensivt for å fremme KrFs politikk!

Det er frykt for de foldede hender...

Ungdom som ber, skaper reaksjoner. 

I Oslo har ønsket om et bønnerom for muslimske elever på Hellerud skole blitt en het potet, og byråd Torger Ødegaard fra Høyre har nå gjort det klart at bønn ikke hører hjemme på skolen – fordi skolen er en kunnskapsinstitusjon og ikke en religiøs institusjon. Samtidig kaster Carl I. Hagen seg inn i debatten med en oppfordring om å la troslivet ligge igjen hjemme når man går på skolen. Til Aftenposten uttaler han blant annet at han er også er skeptisk til kristne skolelag, og at religiøse aktiviteter i skolens lokaler ikke bør tillates i skoletiden.

Jeg syns dette er trist lesning. Det er ikke uvanlig i norsk politikk å møte målsetninger om å nøytralisere alle offentlige rom og å feie religionen under teppet, men dette har tradisjonelt vært venstresidens kampsaker. SV og Arbeiderpartiet har brukt mye energi på å kjempe mot bordbønn i barnehagene og på å få religionen ut av ulike seremonier. Den voldsomme iveren etter såkalt livssynsnøytralitet, må i beste fall forstås som et misforstått forsøk på å skape økt fellesskap mellom mennesker, og å hindre at noen skal føle seg utenfor. Jeg tror resultatet fort kan bli det motsatte. Det er trist å se at både Høyre og Frp nå beveger seg inn på samme spor.

Tro og livssyn er en naturlig del av mennesket, og det er umulig å la denne delen ligge igjen hjemme. Vi kan selvfølgelig forby religionen å komme til uttrykk, men det ville vært et urimelig overgrep. Forbud mot å la ungdom komme sammen i organiserte eller uorganiserte former i friminuttene på skolen for å diskutere tro og livssyn, må nødvendigvis også stride mot både ytringsfrihet og organisasjonsfrihet. 

Mennesker med felles interesser finner sammen. Det er naturlig at elever med interesse for fotball møtes i friminuttene for å diskutere tabellen, gårsdagens kamp og lagoppstillingen til neste ukes landskamp, og jeg har aldri hørt noen argumentere for at dette er uheldig eller ekskluderende for de elevene som er uinteressert i fotball. Men når elever finner sammen som følge av en felles tro og et ønske om å be eller diskutere tro og livssyn, blir det visst med ett helt annerledes. Jeg forstår ikke hvorfor. Det er greit å møtes for å snakke om Jon Arne Riise,  Wayne Rooney og Fabio Borini, men det er ikke greit å møtes for å snakke om Jesus, Muhammed og Buddha.

Jeg mener selvfølgelig ikke at religiøse elever skal kunne kreve at skolene skal innredde bønnerom og kapeller. Det var heller ikke tilfellet på Hellerud skole. Der kom ideen om et eget bønnerom til muslimske elever opp, fordi man var lei av at elevene møttes andre steder på skolen. Nå får de ikke et bønnerom – og de har samtidig fått et klart signal om at det er uakseptabelt av de møtes andre steder på skolen.

Norge har i løpet av de siste tiårene blitt et flerkulturelt samfunn med mange ulike religioner representert. Dette byr på enkelte utfordringer. Løsningen er ikke å feie religionen under teppe. Det vil innebære at vi ikke tillater folk å være seg selv. Jeg tror vi kommer til å stå sterkere som samfunn dersom vi evner å vise respekt for ulikheter, og gi religionen den plassen den naturlig har i menneskers liv. Det er positivt, men ikke overraskende, at Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag har gått ut med støtte til de muslimske elevene på Hellerud. Som troende, vet man litt om hvor viktig det er å få ta med seg troslivet inn i hverdagen. Det handler om å få være et helt menneske.

KrF går til valg på å bytte ut den rødgrønne regjeringen. En av grunnene, er den rødgrønne regjeringens intense kamp mot kristne verdier og religionens plass i samfunnet. Signalene vi har sett fra Høyre og Frp de siste dagene, viser med all mulig tydelighet at det er viktig at KrF får solid innflytelse i det nye, ikke-sosialistiske stortingsflertallet.   

Vi trenger mer gult!

Ingenting er bare svart eller hvitt – og politikk er ikke bare rødgrønt eller blått! Om et år er det stortingsvalg, og da må vi sørge for mer gult!

Det er mange som er opptatt av at Norge må få en ny regjering. Jeg er også blant dem som mener at et ikke-sosialistisk flertall etter valget må gi landet et nytt, ikke-sosialistisk styre, og jeg glad for at KrFs ledelse har gitt signaler om at partiet vil bidra til å gi de rødgrønne avløsning. Men samtidig er det heller ikke heldig med et altfor mørkeblått storting. Vi trenger et solid innslag av gult.

Jeg ønsker meg en regjering som setter menneskeverdet i sentrum. Retten til liv må være en grunnleggende menneskerettighet, og likeverd mellom mennesker en grunnleggende samfunnsverdi. Vi må motarbeide sorteringssamfunnet, og vi  må gjøre alvor av å nå det tverrpolitiske målet om å få ned antallet aborter. Den rødgrønne regjeringen står langt fra KrF på dette området, men også de blå partiene vil føre en annen politikk en oss. Fremskrittspartiet fremstår som enda mer ytterliggående enn Arbeiderpartiet når det gjelder å åpne for sortering av ufødt liv, og et helblått flertall vil fort kunne føre galt av sted. Derfor er det viktig med et solid innslag av gult i det ikke-sosialistiske flertallet. De blå må holdes i ørene, og en stemme til KrF neste høst kan påvirke kursen.  

Bekjempelse av fattigdom, både i Norge og utenfor landegrensene, har lenge vært en av de aller viktigste sakene for KrF. De rødgrønne gikk høyt på banen i 2005, og Kristin Halvorsen lovet å fjerne fattigdommen i Norge med et pennestrøk. Nå har hun og Jens holdt i pennen i syv år, men fattigdommen er dessverre fremdeles tilstede. Det sies ofte at hun har vært mer opptatt av å bekjempe rikdom enn å bekjempe fattigdom, men det er neppe vond vilje som er grunnen til at hun ikke har lykkes med det siste.

Bekjempelse av fattigdom er vanskelig og komplekst. Det er derfor ikke gitt at et blå-blått styre vil lykkes særlig bedre. Fjerning av formuesbeskatning for å styrke næringslivet og trygge arbeidsplasser er en fornuftig tanke, men rause kutt til de aller rikeste er neppe veien å gå. KrF ønsker derfor å målrette skattelettene mot arbeidende kapital, slik at arbeidsplassene sikres samtidig som folk med store verdier på bok bidrar til fellesskapet. Vi trenger stemmer til KrF og gul innflytelse for å få gjennomslag. Vi trenger også gul innflytelse for å hindre Høyre og Frp i å kutte bistanden til verdens fattigste, slik begge partiene faktisk går inn for.  

Det er på tide med et nytt politisk flertall i Norge. Vi trenger en regjering som heller vil gi enkeltmennesket valgfrihet enn å presse alle inn i samme form. Vi trenger en en regjering som heller vil ta vare på vår kristne kulturarv enn å bekjempe bordbønn i barnehagen. Og vi trenger en regjering som ser verdien av både privat og frivillig initiativ, og som vil sørge for gode, forutsigbare rammer for næringslivet.

Men vi trenger også en regjering med hjertet på rett sted. En regjering som tar menneskeverdet på alvor. En regjering som vil motarbeide sortering av mennesker, og en regjering som vil fortsette kampen mot fattigdom.

Valget om et år handler ikke bare om rødgrønt eller blått. Vi trenger et nytt politisk flertall – men med et tydelig innslag av gult!

Vikingland i Vestfold?

Re er en offensiv kommune i sterk vekst, og i dag ble planene for den fremtidige utviklingen av kommunen presentert i Tønsbergs Blad. Ett av forslagene går ut på å etablere en middelalderpark langs Revetalbekken.

Jeg liker den tanken. Re har mye historie å by på, og det hadde vært flott å få et sted der historien om de to slagene i 1163 og 1177 kan formidles på en god måte.

Samtidig skulle jeg ønske at vi kunne få til å tenke litt større om slike planer på tvers av kommunegrensene. Vestfold rommer utrolig mye historie. Re har sine to berømte slag. I Tønsberg har vi Oseberghaugen, og nå det nye Osebergskipet, i Sandefjord har de Gokstadhaugen, og i Horten finner vi Borrehaugene. I Horten har de også et historisk museum, og i Tønsberg har vi en godt innarbeidet middelalderfestival. Horten, Sandefjord og Tønsberg har også sendt en felles søknad om å få komme med på UNESCOs verdensarvliste. Vestfold har utrolig mye å by på, og vi bør ha potensial til for alvor å bli en vikinghovedstad – ikke bare i Norge, men i Europa. Men det vil kreve at vi står sammen, og jeg tror det vil kreve at vi evner å tenke på Vestfold som en enhet.

Det kan være interessant å tenke seg en stor middelalderpark i Vestfold. Parken kan være en familiepark der historien kan samles og formidles på ulike måter. Parken kan være en kombinasjon av et historisk museum og en fornøyelsespark, og romme nok tilbud og variasjon til at den blir interessant både for barnefamilier på sommerferie og for historieinteresserte voksne. Legger vi ambisjonene høyt nok, kan den bli et naturlig alternativ til Dyreparken i Kristiansand eller Tusenfryd utenfor Oslo, og bidra til å gjøre Vestfold til et attraktivt reisemål samtidig som den setter fylket på kartet som et historisk sentrum i Norge.

Ideen virker kanskje svevende, og jeg forstår at det kan virke underlig å ta opp en slik idé i en tid da kommuneøkonomien er særdeles presset, sparekniven heves for hugg og det kuttes i både budsjetter og kommunale tjenester. Men dette må selvsagt være et langsiktig prosjekt, og private investorer må på banen for at det skal kunne realiseres.

Samtidig har jeg tror på at potensialet er stort. Det er begrenset med slike tilbud mellom Tusenfryd og Dyreparken, og jeg tror det kunne vært plass til et alternativ i Vestfold. Samtidig må vi være oppmerksomme på at vi sannsynligvis står overfor en voldsom bølge av asiatiske turister til Europa. Undersøkelser viser at disse menneskene har svært begrenset kunnskap om europeisk historie og kultur, men det er én side ved vår historie som er godt kjent også i Asia; vikingene.

Jeg tror at asiatiske turister med interesse for vikinghistorien vil oppsøke den Europeiske vikinghovedstaden. Hvis vi lykkes å etablere den i Vestfold, vil vi kunne trekke mange av turistene hit. Det hadde vært fantastisk.

Jeg må igjen si at jeg forstår at ideen kan fremstå som i overkant luftig, men det får stå sin prøve. Og det kan jo hende at planene om en dyrepark med flere teaterscener, tivoli, egne hoteller og sin egen sjørøverhelt virket i overkant luftig i Kristiansand for noen tiår siden også…

Derfor la vi ned Hogsnes skole

Onsdag vedtok bystyret  en omstrukturering av skolene i Tønsberg, som blant annet innebar å legge ned to skoler. Skolenedleggelser er alltid vanskelig, og spesielt har beslutningen om å legge ned Hogsnes skole vakt engasjement og følelser hos mange. Det er derfor viktig for meg å forklare bakgrunnen og hensikten med å gjennomføre en slik omstrukturering.

Tønsberg kommune har alvorlige økonomiske problemer. Vi sliter med store underskudd, og hvis vi ikke tar grep for å bedre situasjonen, vil vi snart ende under statlig administrasjon. For å få økonomien under kontroll, har vi både vært nødt til å foreta kutt for å redusere utgiftene, og å øke noen egenandeler og gebyrsatser for å øke inntektene. Ingen av delene er særlig populært, men dessverre helt nødvendig i den situasjonen vi befinner oss i.

Dette er likevel ikke nok, og vi må gjøre mer for å få økonomien på rett kjøl igjen. Men kommunens virksomhet består hovedsakelig av lovpålagte oppgaver som vi er nødt til å tilby, og det er vanskelig å finne nye områder å kutte innenfor. Skolene har allerede måttet tåle sin andel ubehagelige kutt, og skolene i Tønsberg lever nå i en svært utfordrende økonomisk situasjon. Rektorene rapporterer om at de har problemer med å utføre lovpålagte oppgaver, og at det for eksempel ikke er midler til å kjøpe oppdaterte lærebøker og nødvendig datautstyr til skolene. Det må vi som politikere ta på alvor, og det er vår plikt å sørge for at barna i Tønsberg får et tilfredsstillende skoletilbud.

Skolene tåler ikke flere flate kutt. Det er en umulighet å redusere de økonomiske rammene for skolen. Det er allerede i år et betydelig merforbruk innen skolesektoren, og syv skoler er satt under spesiell oppfølging fra administrasjonen. Dette skyldes på ingen måte manglende kompetanse eller vilje hos rektorene, men særdeles krevende økonomiske rammevilkår.

Når vi ikke kan gjennomføre flate kutt, må vi se om det er mulig å gjennomføre strukturelle grep for å bedre situasjonen. Rådmannen kom opp med et forslag som blant annet innebar å slå sammen Sem og Hogsnes skoler, samt å legge ned Husøy skole og tilby disse elevene skoleplass på Føynland.

Slike tiltak er ubehagelige. Det er mye positivt ved små nærskoler, og nærmiljøene ønsker naturligvis å verne om sine skoler. Kunne jeg nøyd meg med bare å se på Hogsnes-området når jeg skulle gjøre meg opp en mening i denne saken, ville konklusjonen vært enkel. Da ville jeg kjempet for å bevare Hogsnes skole. Men som politikere er vi ansvarlige for at alle barn i Tønsberg får det skoletilbudet de har krav på – og et de får et så godt skoletilbud som mulig.. Vi kan ikke nøye oss med bare å se på én brikke. Vi må se på hele puslespillet. En skole i dyp økonomisk krise vil ikke kunne gi et tilfredsstillende skoletilbud på sikt. Det kan vi ikke leve med.

Det vi oppnår med den vedtatte skolestrukturendringen, er en besparelse på ca 3,6 millioner kroner dersom kommunen beholder eiendommen Hogsnes skole, og ca 4,7 millioner dersom skolen selges. Dette er ikke penger vi sparer én gang, men hvert år. I tillegg oppnår vi en mer helhetlig skolestruktur, med robuste enheter, større handlingsrom og mulighet for å gi et bedre tilbud til elevene. For selv om det er mye positivt ved små skoler, er det også noen utfordringer. En elev med behov for spesialundervisning spiser fort en stor del av skolebudsjettet. Lærerkollegiet blir naturlig nok mindre på en liten skole enn på en større skole, og det blir vanskeligere å skape et lag av lærere med solid faglig bredde og dybde, noe det stilles stadig større krav i forhold til. Handlingsrommet blir minimalt, og sårbarheten stor ved lærerfravær. Og selv om det kan være fint for barna å være en del av et lite og intimt skolemiljø, og er muligheten for sosial mobilitet svært begrenset.

Det har vært drøftet alternative løsninger, og opposisjonen gikk inn for det såkalte Vear-alternativet. Dette innebærer at dagens elever ved Hogsnes skole ville fått tilbud om plass ved Vear skole i Stokke kommune. Dette er i mine øyne en svært dårlig løsning, selv om jeg forstår for at det fremstår attraktivt for dem det berører; det er kortere vei fra Hogsnes til Vear enn til Sem.

Denne løsningen ville imidlertid tappet Tønsberg-skolen for ressurser. Vi måtte betalt Stokke kommune 65.000 kroner pr elev pr år. Det vil altså si at vi ville overført 6,5 millioner kroner fra skolebudsjettet i Tønsberg til skolebudsjettet i Stokke hvert år, og det er ingen god løsning for en Tønsberg-skole i økonomisk krise. Samtidig ville vi mistet muligheten til å gjøre Sem skole til en robust enhet og en enda bedre skole.

Et annet moment, er at Vear skole ikke har kapasitet til å ta i mot flere elever enn de som i dag er elever ved Hogsnes. Ved en eventuell utbygging av Firingen eller andre nærliggende områder, ville skolen altså ikke hatt kapasitet til å ta i mot disse elevene.

Tønsbergs Blad kritiserer på lederplass det politiske flertallet for ikke å tenke langsiktig, uten at de forklarer hva de legger i dette. Det er mulig de tenker på konsekvensene ved en mulig utbygging av de nevnte områdene, og at vi burde tillatt oss å drøye beslutningen til etter behandlingen av kommuneplanen. Jeg vil hevde at vi har funnet frem til en god løsning uansett hva utfallet av denne behandlingen blir. Ved en fremtidig utbygging, vil Sem skole ha kapasitet til å ta i mot de nye elevene fra hele området. Slik kapasitet ikke Vear hatt, og det ville ikke Hogsnes skole heller hatt uten en omfattende utbygging som ville belastet også investeringsbudsjettet mer enn det den vedtatte løsningen gjør.  Rent økonomisk er altså strukturendringen en god løsning både i forhold til drift og investering.

Ved å støtte rådmannens forslag til omstrukturering, må jeg påta meg en del av ansvaret for at to skoler legges ned. Det er, som jeg også sa i bystyremøtet på onsdag, et ansvar som tynger. Alternativet ville likevel vært enda vanskeligere. Ved å stemme for å opprettholde dagens skolestruktur, måtte jeg tatt ansvar for å føre hele Tønsberg-skolen inn i en uholdbar situasjon som ville svekket skoletilbudet til alle barn i kommunen. Et slikt ansvar kan jeg ikke påta meg. Ved å stemme for Vear-alternativet, måtte jeg tatt ansvar for å tappe Tønsberg-skolen for store ressurser, og svekket muligheten til å gi barn i vår egen my et godt skoletilbud.

Når jeg mottar reaksjoner fra berørte innbyggere i forbindelse med en slik sak, kan det være fristende å se på kun én brikke av gangen. Som folkevalgt, er jeg imidlertid nødt til å se på hele puslespillet. Vi ville på sikt ikke kunnet tilby barna våre det skoletilbudet de har krav på uten å foreta strukturelle grep. En samlet rektorgruppe støtter det politiske flertallet i denne vurderingen.

Dette har vært en vanskelig sak. Det var ikke med lett hjerte jeg valgte å stemme for omstruktureringen, men jeg føler meg trygg på at jeg har vært med på å fatte den beste beslutningen for en fremtidig Tønsberg-skole.

Gratis prevensjon til alle kvinner under 25!

I 2010 foreslo KrF å tilby gratis prevensjon til alle kvinner under 25 år. Nå anbefaler Helsedirektoratet det samme.

For noen tiår siden var det kanskje ikke så mange som så for seg at gratis prevensjon skulle bli en KrF-sak. Men dette er faktisk fornuftig politikk, og et effektivt virkemiddel for å redusere antallet uønskede graviditeter og få ned aborttallene.

Da Dagfinn Høybråten var helseminister, ble ordningen med tilbud om gratis prevensjon til alle kvinner under 19 år innført. Nå har det blitt gjennomført et forskningsprosjekt i regi av SINTEF, der ordningen har blitt utvidet til å gjelde alle kvinner under 25 år. Resultatene viser at dette er et effektivt virkemiddel for å få ned aborttallene, og i undersøkelsen ble antallet aborter blant kvinner mellom 20 og 25 år halvert.

For dyrt?

Det er likevel ikke alle som er positive til en slik ordning. SINTEF har beregnet tiltaket til å koste mellom 87 og 92 millioner kroner årlig, og Helsedepartementet har signalisert at dette blir for kostbart. Jeg mener imidlertid at dette ikke må reduseres til kun å bli et spørsmål om kostnader. Det dreier seg om et effektivt virkemiddel for å få ned aborttallene, og dette er et mål som det er tverrpolitisk enighet i Stortinget om at vi må jobbe mot. KrFs Kjell Ingolf Ropstad har i dag også poengtert at det er et paradoks at Helsedepartementet syns det er for dyrt å bruke 90 millioner på et tiltak som vi vet vil redusere aborttallene, mens de går inn for å bruke enda større summer på å innføre tidlig ultralyd til alle, selv om dette tiltaket knapt har noen helsegevinst over hodet. Der har Ropstad et godt poeng.

Heller ikke Fremskrittspartiet tar bølgen. Kari Kjønaas Kjos uttaler til VGs nettutgave at kvinner som er voksne nok til å ha sex, også er voksne nok til å forstå viktigheten av prevensjon. Og slik burde det kanskje vært. Aborttallene viser imidlertid at dette ikke er virkeligheten. Det blir foretatt om lag 16.000 aborter i Norge hvert år, og svært mange av disse skyldes uønsket graviditet blant kvinner mellom 20 og 25 år.

Frp mener også at det er urimelig at staten skal betale for prevensjon. De mener dette er noe folk må kunne betale selv, og det er kanskje ikke helt urimelig. Men er det ikke et paradoks at vi kan bruke statlige kroner på å utføre abortinngrep på kvinner som har blitt ufrivillig gravide, men ikke bruke penger på å forhindre ufrivillig graviditet hos de samme kvinnene?

Helsedepartementet har ikke endelig konkludert i saken. Jeg håper de lytter til Helsedirektoratets råd!

Lykke til, Inga Marte!

Forventningene er høye til hva Inga Marte Thorkildsen skal få til som statsråd. Et levende engasjement for likestilling og barns rettigheter kan endelig omformes til praktisk politikk, og Inga Marte skal vise hva hun er god for!

Det var flott å lese i lørdagens Tønsbergs Blad at barnevernet blir et av satsingsområdene fremover. Vi må jobbe for at flere barn får den hjelpen de trenger i tide, og vi må sørge for at barnevernet har god nok kapasitet i alle ledd. Barnevernet har behov for en forpliktende, økonomisk opptrappingsplan, og vi må sette en frist for når ventekøene i barnevernet skal være borte.

Jeg vil derfor råde den nye statsråden til å ta en titt på det forslaget KrF fremmet for Stortinget i fjor. Partiet ønsket et nasjonal handlingsplan for å sikre full fosterhjemsdekning innen 2013 og full barnevernsdekning innen 2017. Det ville vært mulig. Den rødgrønne regjeringen viste imponerende handlekraft da målet var å sikre full barnehagedekning i Norge, og jeg er sikker på at de også kunne klart å sørge for full fosterhjemsdekning. Det å skaffe alle barn et trygt hjem, bør være enda viktigere enn å skaffe alle barn plass i barnehage. Men forslaget fikk dessverre ikke støtte fra SV og de andre rødgrønne partiene, og ble derfor ikke vedtatt. Jeg håper Thorkildsen nå vil ta idéen med seg inn i jobben som statsråd, slik at vi kan nå vårt felles mål om et bedre rustet og mer handlekraftig barnevern.

Mer enn kvinnesak
Jeg vil også benytte anledningen til å gi Thorkildsen ros for å være tydelig i kampen for likestilling. Menn og kvinners likeverd og rett til like muligheter er en grunnleggende verdi i samfunnet. Samtidig vil jeg advare mot å tro at likestilling kun dreier som kvinnesak. På noen områder er det faktisk mannens rettigheter som må styrkes. Gamle kjønnsrollemønstre henger i igjen i lovverket som regulerer mor og fars rolle i forhold til barna. Selv er jeg far til mine tre barn, men det er ikke fordi jeg faktisk er deres biologiske far. Barneloven slår nemlig fast at jeg er barnas far fordi jeg var gift med moren deres da de ble født. Kanskje det er på tide med likestillingsminister som sørger for at mor og far likestilles som foreldre i det norske lovverket? KrF har tidligere i år invitert Stortinget til å foreta en slik lovendring.

Men likestilling dreier seg også som noe enda viktigere. Det handler om likeverd mellom alle mennesker, og lik rett til liv. Jeg vil derfor oppfordre likestillingsministeren til å jobbe for likeverdet, og mot sorteringssamfunnet. Et samfunn der fostre med Downs syndrom i stor grad lukes bort, er ikke et samfunn preget av likestilling og likeverd. Helseminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen reagerte voldsomt da det gikk opp for henne at dagens abortlovgivning åpner for selektering av fostre på bakgrunn av kjønn. Det er bra! Men det er trist at hun ikke reagerer på selektering basert på hvorvidt barnet har Downs syndrom eller ikke. Det ville derfor vært flott om vi nå fikk en likestillingsminister som våget å se på likestilling som noe mer enn kvinnekamp - det handler om likestilling av alle mennesker!

Jeg vil med dette gratulere Inga Marte Thorkildsen med plass i regjeringen, og ønske henne lykke til i den viktige jobben som barne- og likestillingsminister!