Derfor la vi ned Hogsnes skole

Onsdag vedtok bystyret  en omstrukturering av skolene i Tønsberg, som blant annet innebar å legge ned to skoler. Skolenedleggelser er alltid vanskelig, og spesielt har beslutningen om å legge ned Hogsnes skole vakt engasjement og følelser hos mange. Det er derfor viktig for meg å forklare bakgrunnen og hensikten med å gjennomføre en slik omstrukturering.

Tønsberg kommune har alvorlige økonomiske problemer. Vi sliter med store underskudd, og hvis vi ikke tar grep for å bedre situasjonen, vil vi snart ende under statlig administrasjon. For å få økonomien under kontroll, har vi både vært nødt til å foreta kutt for å redusere utgiftene, og å øke noen egenandeler og gebyrsatser for å øke inntektene. Ingen av delene er særlig populært, men dessverre helt nødvendig i den situasjonen vi befinner oss i.

Dette er likevel ikke nok, og vi må gjøre mer for å få økonomien på rett kjøl igjen. Men kommunens virksomhet består hovedsakelig av lovpålagte oppgaver som vi er nødt til å tilby, og det er vanskelig å finne nye områder å kutte innenfor. Skolene har allerede måttet tåle sin andel ubehagelige kutt, og skolene i Tønsberg lever nå i en svært utfordrende økonomisk situasjon. Rektorene rapporterer om at de har problemer med å utføre lovpålagte oppgaver, og at det for eksempel ikke er midler til å kjøpe oppdaterte lærebøker og nødvendig datautstyr til skolene. Det må vi som politikere ta på alvor, og det er vår plikt å sørge for at barna i Tønsberg får et tilfredsstillende skoletilbud.

Skolene tåler ikke flere flate kutt. Det er en umulighet å redusere de økonomiske rammene for skolen. Det er allerede i år et betydelig merforbruk innen skolesektoren, og syv skoler er satt under spesiell oppfølging fra administrasjonen. Dette skyldes på ingen måte manglende kompetanse eller vilje hos rektorene, men særdeles krevende økonomiske rammevilkår.

Når vi ikke kan gjennomføre flate kutt, må vi se om det er mulig å gjennomføre strukturelle grep for å bedre situasjonen. Rådmannen kom opp med et forslag som blant annet innebar å slå sammen Sem og Hogsnes skoler, samt å legge ned Husøy skole og tilby disse elevene skoleplass på Føynland.

Slike tiltak er ubehagelige. Det er mye positivt ved små nærskoler, og nærmiljøene ønsker naturligvis å verne om sine skoler. Kunne jeg nøyd meg med bare å se på Hogsnes-området når jeg skulle gjøre meg opp en mening i denne saken, ville konklusjonen vært enkel. Da ville jeg kjempet for å bevare Hogsnes skole. Men som politikere er vi ansvarlige for at alle barn i Tønsberg får det skoletilbudet de har krav på – og et de får et så godt skoletilbud som mulig.. Vi kan ikke nøye oss med bare å se på én brikke. Vi må se på hele puslespillet. En skole i dyp økonomisk krise vil ikke kunne gi et tilfredsstillende skoletilbud på sikt. Det kan vi ikke leve med.

Det vi oppnår med den vedtatte skolestrukturendringen, er en besparelse på ca 3,6 millioner kroner dersom kommunen beholder eiendommen Hogsnes skole, og ca 4,7 millioner dersom skolen selges. Dette er ikke penger vi sparer én gang, men hvert år. I tillegg oppnår vi en mer helhetlig skolestruktur, med robuste enheter, større handlingsrom og mulighet for å gi et bedre tilbud til elevene. For selv om det er mye positivt ved små skoler, er det også noen utfordringer. En elev med behov for spesialundervisning spiser fort en stor del av skolebudsjettet. Lærerkollegiet blir naturlig nok mindre på en liten skole enn på en større skole, og det blir vanskeligere å skape et lag av lærere med solid faglig bredde og dybde, noe det stilles stadig større krav i forhold til. Handlingsrommet blir minimalt, og sårbarheten stor ved lærerfravær. Og selv om det kan være fint for barna å være en del av et lite og intimt skolemiljø, og er muligheten for sosial mobilitet svært begrenset.

Det har vært drøftet alternative løsninger, og opposisjonen gikk inn for det såkalte Vear-alternativet. Dette innebærer at dagens elever ved Hogsnes skole ville fått tilbud om plass ved Vear skole i Stokke kommune. Dette er i mine øyne en svært dårlig løsning, selv om jeg forstår for at det fremstår attraktivt for dem det berører; det er kortere vei fra Hogsnes til Vear enn til Sem.

Denne løsningen ville imidlertid tappet Tønsberg-skolen for ressurser. Vi måtte betalt Stokke kommune 65.000 kroner pr elev pr år. Det vil altså si at vi ville overført 6,5 millioner kroner fra skolebudsjettet i Tønsberg til skolebudsjettet i Stokke hvert år, og det er ingen god løsning for en Tønsberg-skole i økonomisk krise. Samtidig ville vi mistet muligheten til å gjøre Sem skole til en robust enhet og en enda bedre skole.

Et annet moment, er at Vear skole ikke har kapasitet til å ta i mot flere elever enn de som i dag er elever ved Hogsnes. Ved en eventuell utbygging av Firingen eller andre nærliggende områder, ville skolen altså ikke hatt kapasitet til å ta i mot disse elevene.

Tønsbergs Blad kritiserer på lederplass det politiske flertallet for ikke å tenke langsiktig, uten at de forklarer hva de legger i dette. Det er mulig de tenker på konsekvensene ved en mulig utbygging av de nevnte områdene, og at vi burde tillatt oss å drøye beslutningen til etter behandlingen av kommuneplanen. Jeg vil hevde at vi har funnet frem til en god løsning uansett hva utfallet av denne behandlingen blir. Ved en fremtidig utbygging, vil Sem skole ha kapasitet til å ta i mot de nye elevene fra hele området. Slik kapasitet ikke Vear hatt, og det ville ikke Hogsnes skole heller hatt uten en omfattende utbygging som ville belastet også investeringsbudsjettet mer enn det den vedtatte løsningen gjør.  Rent økonomisk er altså strukturendringen en god løsning både i forhold til drift og investering.

Ved å støtte rådmannens forslag til omstrukturering, må jeg påta meg en del av ansvaret for at to skoler legges ned. Det er, som jeg også sa i bystyremøtet på onsdag, et ansvar som tynger. Alternativet ville likevel vært enda vanskeligere. Ved å stemme for å opprettholde dagens skolestruktur, måtte jeg tatt ansvar for å føre hele Tønsberg-skolen inn i en uholdbar situasjon som ville svekket skoletilbudet til alle barn i kommunen. Et slikt ansvar kan jeg ikke påta meg. Ved å stemme for Vear-alternativet, måtte jeg tatt ansvar for å tappe Tønsberg-skolen for store ressurser, og svekket muligheten til å gi barn i vår egen my et godt skoletilbud.

Når jeg mottar reaksjoner fra berørte innbyggere i forbindelse med en slik sak, kan det være fristende å se på kun én brikke av gangen. Som folkevalgt, er jeg imidlertid nødt til å se på hele puslespillet. Vi ville på sikt ikke kunnet tilby barna våre det skoletilbudet de har krav på uten å foreta strukturelle grep. En samlet rektorgruppe støtter det politiske flertallet i denne vurderingen.

Dette har vært en vanskelig sak. Det var ikke med lett hjerte jeg valgte å stemme for omstruktureringen, men jeg føler meg trygg på at jeg har vært med på å fatte den beste beslutningen for en fremtidig Tønsberg-skole.

Gratis prevensjon til alle kvinner under 25!

I 2010 foreslo KrF å tilby gratis prevensjon til alle kvinner under 25 år. Nå anbefaler Helsedirektoratet det samme.

For noen tiår siden var det kanskje ikke så mange som så for seg at gratis prevensjon skulle bli en KrF-sak. Men dette er faktisk fornuftig politikk, og et effektivt virkemiddel for å redusere antallet uønskede graviditeter og få ned aborttallene.

Da Dagfinn Høybråten var helseminister, ble ordningen med tilbud om gratis prevensjon til alle kvinner under 19 år innført. Nå har det blitt gjennomført et forskningsprosjekt i regi av SINTEF, der ordningen har blitt utvidet til å gjelde alle kvinner under 25 år. Resultatene viser at dette er et effektivt virkemiddel for å få ned aborttallene, og i undersøkelsen ble antallet aborter blant kvinner mellom 20 og 25 år halvert.

For dyrt?

Det er likevel ikke alle som er positive til en slik ordning. SINTEF har beregnet tiltaket til å koste mellom 87 og 92 millioner kroner årlig, og Helsedepartementet har signalisert at dette blir for kostbart. Jeg mener imidlertid at dette ikke må reduseres til kun å bli et spørsmål om kostnader. Det dreier seg om et effektivt virkemiddel for å få ned aborttallene, og dette er et mål som det er tverrpolitisk enighet i Stortinget om at vi må jobbe mot. KrFs Kjell Ingolf Ropstad har i dag også poengtert at det er et paradoks at Helsedepartementet syns det er for dyrt å bruke 90 millioner på et tiltak som vi vet vil redusere aborttallene, mens de går inn for å bruke enda større summer på å innføre tidlig ultralyd til alle, selv om dette tiltaket knapt har noen helsegevinst over hodet. Der har Ropstad et godt poeng.

Heller ikke Fremskrittspartiet tar bølgen. Kari Kjønaas Kjos uttaler til VGs nettutgave at kvinner som er voksne nok til å ha sex, også er voksne nok til å forstå viktigheten av prevensjon. Og slik burde det kanskje vært. Aborttallene viser imidlertid at dette ikke er virkeligheten. Det blir foretatt om lag 16.000 aborter i Norge hvert år, og svært mange av disse skyldes uønsket graviditet blant kvinner mellom 20 og 25 år.

Frp mener også at det er urimelig at staten skal betale for prevensjon. De mener dette er noe folk må kunne betale selv, og det er kanskje ikke helt urimelig. Men er det ikke et paradoks at vi kan bruke statlige kroner på å utføre abortinngrep på kvinner som har blitt ufrivillig gravide, men ikke bruke penger på å forhindre ufrivillig graviditet hos de samme kvinnene?

Helsedepartementet har ikke endelig konkludert i saken. Jeg håper de lytter til Helsedirektoratets råd!