Ungdom som ber, skaper reaksjoner.
I Oslo har ønsket om et
bønnerom for muslimske elever på Hellerud skole blitt en het potet, og byråd
Torger Ødegaard fra Høyre har nå gjort det klart at bønn ikke hører hjemme på
skolen – fordi skolen er en kunnskapsinstitusjon og ikke en religiøs
institusjon. Samtidig kaster Carl I. Hagen seg inn i debatten med en oppfordring
om å la troslivet ligge igjen hjemme når man går på skolen. Til Aftenposten
uttaler han blant annet at han er også er skeptisk til kristne skolelag, og at
religiøse aktiviteter i skolens lokaler ikke bør tillates i skoletiden.
Jeg syns dette er trist lesning. Det er ikke uvanlig i norsk
politikk å møte målsetninger om å nøytralisere alle offentlige rom og å feie
religionen under teppet, men dette har tradisjonelt vært venstresidens
kampsaker. SV og Arbeiderpartiet har brukt mye energi på å kjempe mot bordbønn
i barnehagene og på å få religionen ut av ulike seremonier. Den voldsomme
iveren etter såkalt livssynsnøytralitet, må i beste fall forstås som et
misforstått forsøk på å skape økt fellesskap mellom mennesker, og å hindre at
noen skal føle seg utenfor. Jeg tror resultatet fort kan bli det motsatte. Det
er trist å se at både Høyre og Frp nå beveger seg inn på samme spor.
Tro og livssyn er en naturlig del av mennesket, og det er
umulig å la denne delen ligge igjen hjemme. Vi kan selvfølgelig forby
religionen å komme til uttrykk, men det ville vært et urimelig overgrep. Forbud
mot å la ungdom komme sammen i organiserte eller uorganiserte former i
friminuttene på skolen for å diskutere tro og livssyn, må nødvendigvis også
stride mot både ytringsfrihet og organisasjonsfrihet.
Mennesker med felles interesser finner sammen. Det er
naturlig at elever med interesse for fotball møtes i friminuttene for å
diskutere tabellen, gårsdagens kamp og lagoppstillingen til neste ukes
landskamp, og jeg har aldri hørt noen argumentere for at dette er uheldig eller
ekskluderende for de elevene som er uinteressert i fotball. Men når elever
finner sammen som følge av en felles tro og et ønske om å be eller diskutere tro
og livssyn, blir det visst med ett helt annerledes. Jeg forstår ikke hvorfor.
Det er greit å møtes for å snakke om Jon Arne Riise, Wayne Rooney og Fabio Borini, men det er ikke
greit å møtes for å snakke om Jesus, Muhammed og Buddha.
Jeg mener selvfølgelig ikke at religiøse elever skal kunne
kreve at skolene skal innredde bønnerom og kapeller. Det var heller ikke
tilfellet på Hellerud skole. Der kom ideen om et eget bønnerom til muslimske
elever opp, fordi man var lei av at elevene møttes andre steder på skolen. Nå
får de ikke et bønnerom – og de har samtidig fått et klart signal om at det er
uakseptabelt av de møtes andre steder på skolen.
Norge har i løpet av de siste tiårene blitt et flerkulturelt
samfunn med mange ulike religioner representert. Dette byr på enkelte
utfordringer. Løsningen er ikke å feie religionen under teppe. Det vil innebære
at vi ikke tillater folk å være seg selv. Jeg tror vi kommer til å stå sterkere
som samfunn dersom vi evner å vise respekt for ulikheter, og gi religionen den
plassen den naturlig har i menneskers liv. Det er positivt, men ikke
overraskende, at Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag har gått ut med
støtte til de muslimske elevene på Hellerud. Som troende, vet man litt om hvor
viktig det er å få ta med seg troslivet inn i hverdagen. Det handler om å få
være et helt menneske.
KrF går til valg på å bytte ut den rødgrønne regjeringen. En
av grunnene, er den rødgrønne regjeringens intense kamp mot kristne verdier og
religionens plass i samfunnet. Signalene vi har sett fra Høyre og Frp de siste
dagene, viser med all mulig tydelighet at det er viktig at KrF får solid
innflytelse i det nye, ikke-sosialistiske stortingsflertallet.