Akutte tiltak i akutte situasjoner

I bystyrets møte 6. februar, problematiserte SVs Lars Egeland at antallet akuttplasseringer i barnevernet har økt de siste årene. Han ba om at kommunens kontrollutvalg eller fylkesmannen skulle se nærmere på hva dette kommer av, og vurdere om terskelen for å gjennomføre akuttplasseringer utenfor hjemmet har blitt for lav.

Det er riktig at det har vært en økning i antallet akuttsaker de siste årene, til tross for at antallet bekymringsmeldinger har holdt seg relativt stabilt. Det blir imidlertid galt å konkludere med at det nå gjennomføres for mange akuttiltak i barnevernet. Det kan hende vi heller burde snu det på hodet, og være glade for at flere barn i byen vår får den hjelpen de trenger når omsorgen svikter og situasjonen er prekær.

Jeg syns Egeland går vel langt i å antyde at de ansatte i barnevernstjenesten velger akuttplassering som en ”easy way out” når de får vanskelige saker i fanget. Tønsberg er en liten by, men vi sliter likevel med mange typiske storbyproblemer. Det ser vi ikke bare innenfor barnevernet, men også innen rusfeltet. Vi ligger likevel ikke urimelig langt over sammenlignbare kommuner når vi ser på antallet akuttplasseringer i forhold til innbyggertallet. Både Re, Horten og Holmestrand ligger omtrent på samme nivå som oss.

Alle akuttvedtak skal innen 48 timer legalitetskontrolleres av fylkesnemnda. Alle akuttvedtakene som ble fattet i 2012, ble gitt en slik godkjenning. Kommunen fikk også medhold i alle de akuttvedtakene som ble klagebehandlet i fylkesnemnda i fjor. Det er altså lite som tyder på at barnevernstjenesten i Tønsberg i utstrakt grad velger akuttplassering der det ikke er forsvarlig eller formålstjenlig.

Jeg deler likevel Egelands ønske om større satsing på tidlig innsats og forebyggende arbeid som i fremtiden kan redusere behovet for akutt omsorgsovertakelse. KrF gikk derfor sammen med SV i mot å kutte tilskuddet til Omsorgsstasjonen for Barn og Unge – et forebyggende lavterskeltilbud i regi av Kirkens Bymisjon, som har til hensikt å hjelpe familier som opplever vanskeligheter og problemer. Vi nådde dessverre ikke fram da saken var til behandling i bystyret. Det er også viktig at barnevernet har et bredt spekter av tilbud og tiltak å spille på. Alle saker er forskjellige, og alle saker krever individuell vurdering. Jeg tror fagfolkene i barnevernet er bedre egnet enn politikerne i bystyret til å foreta faglige vurderinger om hva som er rett i den enkelte situasjon.

I Utvalg for Barn og Unge har vi nå bedt administrasjonen om å få en bred og grundig gjennomgang av barnevernets drift og virksomhet, og saken skal opp i utvalget i mars. Jeg syns ikke vi skal konkludere på forhånd eller gå inn i saken med et ensidig mål for øyet om å redusere antallet akuttplasseringer. Målet må være å sikre barn og familier i Tønsberg så god hjelp som mulig.  


Innlegg publisert i Tønsbergs Blad 28. februar 2013