Brevet til Jens

TV2 viste i kveld den gripende dokumentaren "Brevet til Jens". Her møter vi to unge, funksjonshemmede jenter bosatt i to forskjellige kommuner i Norge. Den ene lever et aktivt og sosialt liv, takket være god hjelp fra assistenter. Den andre lever et ensomt og uverdig liv på institusjon sammen med psykisk utviklingshemmede.

Kontrasten er enorm. Årsaken til at det kan være slik, er at funksjonshemmede i Norge i dag ikke har noen lovfestet rett til brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Kommunene er riktignok forpliktet til å tilby BPA, men de funksjonshemmede har altså ingen personlig rett til å motta slike ytelser. Det gir svært begrensede klagemuligheter, og mange kommuner har ikke fulgt opp forpliktelsene sine.

Jeg vil tro at de fleste som så kveldens dokumentar vil være enige i at en slik rettighet må på plass så snart som mulig. Det vil gi mange funksjonhemmede muligheten til å leve et aktivt liv. Det vil gi dem muligheten til å være i jobb, delta i fritidsaktiviteter og omgås venner. Det vil gi dem muligheten til selv å bestemme når de skal legge seg, når de skal spise og når de skal dusje. Det vil kort sagt gi dem verdigheten tilbake.

Den siste Bondevik-regjeringen foreslo i sitt forslag til statsbudsjett for 2006 å lovfeste rett til BPA, men forslaget ble lagt i skuffen da de rødgrønne overtok regjeringskontorene etter valget i 2005. KrF vil fortsette å kjempe for lovfestet rett til brukerstyrt personlig assistanse, og nå har også Arbeiderpartiets stortingsgruppe begynt å øve press mot sin egen regjering. Det betyr at det er håp for at de funksjonshemmede kan vinne fram med sitt krav om retten til et verdig liv.

KrF går i år til valg med slagordet ”Menneskeverd i sentrum”. Det er et slagord som forplikter. Alle mennesker har samme verdi, og alle mennesker har rett til et verdig liv. Vi forplikter oss til å kjempe for en politikk som legger til rette for nettopp det.

Lovfestet rett til BPA vil koste penger, men det er en riktig prioritering. Retten til et verdig liv må gå foran økonomiske hensyn. I tillegg kan økt bruk av assistenter faktisk bidra til at mange funksjonshemmede, som i dag står utenfor arbeidslivet og lever på trygd, kan komme i arbeid. KrF vil derfor fortsette å kjempe de funksjonshemmedes sak, og jeg håper lokalpolitikere fra regjeringspartiene også vil være med på å øve press mot sin egen regjering.

Imens må vi ta ansvar lokalt. KrF har derfor programfestet at vi går inn for å innføre brukerstyrt personlig assistanse i Tønsberg.

Alle barn må ha et hjem!

Jeg vil at Tønsberg skal være en by hvor alle barn kan få en trygg og god oppvekst. For å få til det, trenger vi gode barnehager, gode skoler, og ikke minst et barnevern som har ressurser nok til å hjelpe de som trenger det.

Det er mangel på fosterhjem i Tønsberg. Behovet er stort, og flere barn står i fosterhjemskø. Vi har klart å skaffe barnehageplass til alle, men vi har enda ikke klart å skaffe alle barn et hjem å vokse opp i. Det må vi gjøre noe med.

KrF fremmet før sommeren et forslag i Stortinget om en nasjonal satsing på barnevernet. Målet var å få på plass en tverrpolitisk enighet om et løft som skulle sikre full fosterhjemsdekning innen 2013 og full barnevernsdekning innen 2017. Med politisk vilje og systematisk arbeid ville det vært mulig, slik vi tidligere har lykkes med å skaffe eldre enerom på sykehjem og alle barn plass i barnehage. Men de rødgrønne stortingspolitikerne støttet ikke forslaget, og dermed ble det ikke vedtatt.

Når stortingspolitikerne ikke har vilje til en nasjonal satsing på barnevernet, må vi ta ansvar for våre egne barn lokalt. Den kommunale barnevernstjenesten i Tønsberg gjør en god jobb. Første halvår 2011 kan de rapportere om at kravene til tilsyn med fosterhjem er hundre prosent oppfylt. De ligger godt an når det gjelder saksbehandlernes besøk i fosterhjemmene, og de har opprettet en egen stilling som ettervernkonsulent for å styrke arbeidet med ungdom i ettervern. De har også opprettet en egen nettverkskonsulentstilling for å styrke arbeidet med å rekruttere fosterhjem fra barnas eget nettverk.

Likevel er det fremdeles et stort behov for nye fosterhjem. Jeg tror løsningen kan ligge i økt satsing på rekrutteringskampanjer og mer bruk av familieråd for å rekruttere fosterhjem fra barnas eget nettverk. I tillegg mener jeg at vi må åpne opp for å la ideelle organisasjoner få bidra mer i arbeidet med å rekruttere nye fosterhjem. Vi må øke de totale overføringene til barnevernet, og vi må styrke det forebyggende arbeidet. Det innebærer alt fra en styrket helsesøstertjeneste, satsing på familievern og samlivskurs og bedre oppfølging av akuttmeldinger.

KrF går til valg på å sette menneskeverdet i sentrum. I en valgkamp er det mange som er ute etter å fremme sine interesser. Næringslivsaktører, mektige organisasjoner og sterke pressgrupper driver systematisk lobbyvirksomhet for å påvirke oss som stiller til valg. Det gjør ikke barnevernsbarna. Og det gjør ikke de barna i Tønsberg som har opplevd omsorgssvikt og nå venter på et nytt hjem å flytte inn i.

Jeg ønsker meg en plass i bystyret etter valget. Jeg lover å gjøre mitt beste for at de barna og foreldrene som trenger hjelp av barnevernet skal få den hjelpen de trenger, og jeg lover å gjøre mitt beste for at alle barn i Tønsberg skal få et hjem å vokse opp i. Jeg håper flere lokalpolitikere i Tønsberg vil love det samme.